Homøopater viser gjerne til en artikkel i det anerkjente tidsskriftet "The Lancet" fra
1997 som bevis for at homøopati virker. Artikkelen gir en samlet vurdering av alle
rapporterte kliniske forsøk, og det gjennomsnittlige resultatet av forsøkene ser ut til
å indikere at homøopati har en effekt.
Nærmere undersøkelse av datamaterialet viser at denne konklusjonen er forhastet.
Artikkelen viser at effekten som rapporteres blir mindre jo større studien er, og den
blir mindre jo bedre den tekniske kvaliteten på undersøkelsen er. Store studier av høy
kvalitet viser klart at homøopati neppe har noen virkning ut over placeboeffekten, dvs.
innbildningseffekten.
Artikkelen i "The Lancet" kalles en meta-analyse, noe som innebærer at man
samler data fra tidligere studier og ut fra dette prøver å nå en konklusjon. Studiene
som er diskutert er såkalte blindtester - der noen får homøopatmedisin og noen får
narremedisin (placebo). Kombinerer man dataene fra alle de 89 studiene som var grundige
nok til å bli vurdert, kunne man regne ut at homøopati er cirka 2,5 ganger så effektiv
som placebo.
Ikke alle studiene er av like høy kvalitet
Denne figuren sier det meste
Hver prikk på figuren representerer resultatet av en studie. En prikk som
ligger
på eller nær den stiplede loddrette linjen, viser at studien fant at
effekten av
homøopati ikke var større enn for placebo. Jo lenger prikken kommer til høyre,
jo bedre var effekten av homøopatmedisinen. "Log odds ratio" 1,0 betyr f.
eks. at
homøopati var ca. 2,7 ganger så effektiv som placebo. Hvor høyt prikken
liggen,
forteller noe om hvor omfattende studien er, dvs. hvor mange pasienter som var
involvert.
Jo høyere på figuren prikkene kommer, jo større er studien, og - som
figuren viser -
jo mindre er effekten. Fire skiller seg ut som særlig store og solide.
Tre av dem viser ingen effekt. Den fjerde viser en moderat effekt, men denne
studien får klart dårligere karakter enn de tre andre når det gjelder teknisk
kvalitet og kontrollnivå.
Artikkelen i "The Lancet" har vurdert kvaliteten etter to sett med kriterier. Det ene er
hvordan studien er teknisk gjennomført og hvordan dette er dokumentert. Det andre er om
spredningen i dataene er i samsvar med det man skulle forvente ut fra statistikkens lover.
(NB: Resultatet i seg selv inngår ikke i kvalitetsvurderingen.) De to kriteriene, som er
uavhengig og som begge er klart formulert av andre forskere, gir i all hovedsak
sammenfallende resultat når det gjelder vurderingen den enkelte studiens kvalitet.
Tallene i analysen viser en klar trend ved at effekten av homøopati blir mindre desto
mindre mulighet forsøkspersonene eller forskerne har hatt til å påvirke resultatet -
bevisst eller ubevisst. Selv om gjennomsnittet av de beste studiene angir at homøopati er
60-70 prosent mer effektiv enn placebo, gir denne trenden i seg selv stor grunn til
skepsis.
Publiseringsbias
Et annet problem er tilknyttet fenomenet "publication bias": Studier som gir
"interessante" resultater, blir raskt publisert, mens studier som vurderes som
"uinteressante" gjerne blir liggende i skuffen. "Uinteressant" kan bety at resultatet ikke
stemmer med ens forventninger - de er vanskelige å forklare/bortforklare. Langt vanligere
blir de liggende rett og slett fordi man skjønner at resultatet ikke vil vekke
oppmerksomhet.
En variant av dette er at man blir så fornøyd med et resultat som stemmer med det man
ønsker å "bevise" at man ikke fortsetter studien, mens man gjerne fortsetter å samle
data hvis de innsamlede tall gir et resultat som man ikke tror på. Det blir som med den
som taper et myntkast, og som umiddelbart sier: Jeg mente flest av tre.
Når det gjelder store studier, fra åpne institusjoner, med mange forskere involvert
og med støtte av det offentlige, så vil det være umulig å ikke offentliggjøre et
resultat. I slike tilfeller vil det også være vanskelig å utvide studien bare fordi man
har fått et resultat som er uventet. Slike triksinger vil lett kunne bli avslørt, og det
vil være ødeleggende for forskernes troverdighet.
Det opplagt fornuftige utfra vurderingene overfor burde være å legge avgjørende vekt
på store undersøkelser med høy forskningsteknisk kvalitet.
Fire studier er klart større og mer solide enn de andre, den største med 1270
forsøkspersoner. Det er i disse fire studiene tilfeldigheter har hatt minst å si. En av
de fire viser at homøopati har en klart større effekt enn placebo. Ikke uventet er dette
den av de fire som er vurdert til å ha klart svakest teknisk kvalitet, det var denne
studien hvor risikoen for at forskeren eller pasientene kunne ha påvirket resultatet var
størst.
De tre andre studiene viste ingen målbar effekt. I andre sammenhenger ville man høyst
sannsynlig ha lagt avgjørende vekt på disse tre, og antakelig ha konkludert med at det
knapt nok var interessant å studere fenomenet videre. Til sammenligning ble diskusjonen
om hvorvidt kraftlinjer øker risikoen for leukemi hos småbarn, i all hovedsak avsluttet
på grunn av en enkelt meget stor og nøyaktig utført studie. For homøopati, der de tre
største og mest nøyaktige studiene er sammenfallende i at det ikke finnes noen effekt,
virker dokumentasjonen enda mer solid. Faktisk er tallmaterialets størrelse for den
største av homøopatistudiene sammenlignbart med tallmaterialet for den største studien
av kraftlinjeeffekter - i tillegg til at resultatet av homøopatistudien er klarere.
Små studier lite troverdige
Artikkelen inneholder også en annen interessant informasjon. Hovedkonklusjonen ser som
nevnt ut til å være at homøopati har ingen effekt - i alle fall er effekten mindre enn
dobbelt så stor effekten av placebo. Likevel er det mer ca. 15 studier som viser en
effekt som er 10-100 ganger så stor som for placebo. Alle disse (med ett unntak) er
publisert i rene homøopati-tidsskrift, og de inkluderer typisk fra 30-70
forsøkspersoner. Dette forteller hvor lite troverdige små studier fra hildede forskere
kan være.
Linde, som er hovedforfatter av artikkelen i "The Lancet", konkluderer med at
homøopati kan ha en effekt. Både konklusjonen og argumentasjonen er sterkt kritisert i
blant annet "New Scientist", hvor man på lederplass påpekte at studien ikke ville få
forskere til å begynne å lete nye naturlover. Så langt ser det ut til at "New
Scientist" har hatt rett.
Referanse til artikkelen: Klaus Linde, Nicola Clausius, Gilbert Ramirez. Dieter
Melchart, Florian Eitel, Larry V-. Hedges, Wayne B. Jonas: "Are the clinical effects of
homeopathy placebo effects? A meta-analysis of placebo-controlled trials", The Lancet,
vol. 350, September 1997, side 834 - 843.
